Ingrid sin bursdag ble tilbrakt paa best mulig vis - nemlig paa en ode oy nord i Malaysia. Dagen ble brukt til aa spise stekt blekksprut, spille volleyball og sole seg og vi mener aa tro at bursdagsbarnet selv hadde det riktig saa hyggelig. Det hele ble avsluttet med middag og gavepakkeaapning paa stranden i solnedgang, ALLE presangene ble godt mottatt.

Gratulerer, gratulerer, gratulerer!

1. Intet nytt er godt nytt. Vi befinner oss ikke i Thailand

2. Vi har sendt hjem det kjaereste vi eier: vaare to fulle minnekort. Det gjorde vi foer vi la over bildene paa dataen. Saa beklager, men bilder fra laos og angkor wat maa dere mase paa oss for aa se naar vi kommer hjem

3. Trine og Ingrid kan finansiere 20 aar med aftenposten levert paa doera med sin inntekt. saa vet dere det

4. Befinner oss for tiden i Vietnam. Liker det, men hater maten. Det er vann med nudler eller ris.

5. Frida kan bare faa levert aftenposten paa doera 9 aar med sin inntekt

6. Kaja kan faa levert aftenposten paa doera i 15 aar med sin inntekt

Klokken 5 om morgnen: En smule forvirret , og med hint av trøtthet, ble sykkelutleierne vekket av fire ivrige jenter og en svenke. Morgenen var stjerneklar og vakker, da følget skulle ut på et nytt eventyr. Ingenting skulle stoppe dem i å se det mektige Ankor Wat-tempelet i soloppgang. Men som alltid i slike fortellinger møtte de et hinder allerede ved sykkelutleien. Et pumpet opp punktert dekk skjønte sykkeleksperten Frida at ikke ville holde. Litt etter skjema la de ut på tur i de tomme gatene til Siem Reap på sykkler som skramlet avsted. Hvorfor er det ingen andre som sykler?

To kilometer fra målet kom hinder nummer to. De hadde syklet feil vei. Egentlig en selfølge siden det var midt på natten, mørkt og de hadde hadde ingen anelse om hvor de skulle. De hadde syklet en snarvei, men uten billetter kom de ikke langt. Fem hele kilometer tilbake måtte følget sykle så fort de orket. Svetten rant, biler ble passert. Himmelen ble faretruende lysere og lysere.

Billetter trygt i lomma, tredje hinder. En eksplosjon høres fra Trine sin sykkel. Fem mennesker, fire sykler, en soloppgang å rekke. Trine hopper inn i en tuk-tuk til to forvirrede franske jenter. De andre trår for harde livet. Vel oppe ved det mektige tempelet kan de med astmalignende pusteproblemer, rennende svette og såre rumper lettet konstantere at de har nesten rukket solopppgangen. Inn i helligdommen går de, med alle de andre morgenfuglene, og beundrer ruinene i brennende sol.
Jo, tilbake til spørsmålet – hvorfor er det ingen som sykler til Ankor Wat? VI har nå lært hvorfor. 40 varmegrader, lange strekninger og eldgamle sykkler. Frida blødde konstant neseblod, kaja skrek av rompesmerte, ingrid hallusinerte og trine var i toppers humør etter å ha haiket med uttalie tuktuker. Det er for varmt, det er ikke meningen at man skal sykle til Ankor Wat. Er dette en norsk forbannelse, å gjøre alt på den mest sporty måten... Vi lærer av å feile, og vi gjør alt feil. Vi elsker det!

Midt på natten, langt ute i ingenmannsland, sto kona og prøvde å få mannen tilbake i hus. I bare underbuksa, midt i gata, står han og gestikulerer heftig med armene og prøver febrilsk å komme unna. Noe er han volsomt opprørt over. Kona, i en nydelignattkjole, er flau inn til beinet.

Når man er ute på en stor reise som dette, er det mye fint man ser. Mye natur, mange templer, bygninger og mennesker man møter. Det er slike ting som er forventet at man ser. Noen ganger blir man litt immun. Det er fantastisk, men ganske likt slik man tenker at det skal være.
Vi reiser mange rare steder. Til rare tidspunkter. Man blir flinkere og flinkere til å bruke øynene og se de små tingene som gjør reisen spennende.

I en lang debatt om hunder, tusler en goldenretriver rolig forbi. På ryggen ligger en liten apebaby og titter seg nysgjerrig rundt.

Her nede i Asia er bussturene en egen opplevelse. Midt på motorveien i India stopper plutselig bussen. Vi har sluttet å lure på hvorfor. Denne gangen er det fordi sjåføren skal mate apene med bananer.
Langt oppe i fjellene i Laos er det fordi noen skal kjøpe seg mat. Tilbake kommer de med tre stekte rotter. Turistene sitter med store øyne. Etter de er spist kaster hun ene opp. Så kommer kommentaren "That¨s karma for you".


...................

Ting som har irritert oss hele reisen:

HVOR ER ALLE SØPPELKASSENE!?!?

På en tur hvor man krysser mange grenser, er det mange sjemaer som må fylles ut. Hvorfor lurer vi alltid på hvordan man skal gjøre det..?

Hvordan/hvor er riskornene på risplantene?

Hoste.

Det var en gang..

De hadde reist langt, og lengre enn langt og enda lenger.. De 3 små, og en lang, var kommet frem til Rajastan. Et sted i rosa, brun, beige og grå. Nå skulle de ut og prøve lykken. Da de var kommet rundt 7 sanddyner og 3 tuktuker kom de til Pushkar. Skreppene var tomme og askeladdene slitne. Endelig hadde de kommet frem til den hellige innsjø, og det skulle bli deilig med en rast. Men innsjøen var tørket ut og de hellige menn var enda skittnere enn før. De tok heller en tekopp og litt cheddarost og koste seg rikelig.

Ferden gikk videre, denne gangen stod det Udaipur på veiskiltet. Jeg fant jeg fant! ..hva fant du? Et palass i en innsjø! nei æsj, kast det. Jeg fant jeg fant! ..hva fant du da? James bond! nei æsj, hva skal du nå med han da? Jeg fant jeg fant! ..hva fant du nåå da? To amrikanste gutter fra NY som vil være med å prøve lykken. Ja, la gå da.

Da de hadde reist i tusen og en natt kom de frem til Jaisalmer. Midt i sanddynene foran dem, høyt på en klippe ruvet slottet i gylden sandstein. Prinsessekamelen Papaya ble reddet og de red ut i ørknenen fra de skumle skurkene som ville selge dem pakketurer og skinnvesker! I 3 lange og i 3 brede levde de i sanddynene og gjemte seg fra forurensning og kuer. Alle 4 mistet sannsynligvis evnen til å føde etter så lang tid på kamelryggen, men de vakre stjernene ledet oss videre. Etter at ørene var fulle av sand var det trygt å reise videre.

En uendelig lang busstur, 19 timer fra ende til annen førte dem til en bløtkake; Taj Mahal. De løp fort rundt, bukket, nikket og beundret i lange baner. Og så var det ut på reisefot igjen. Dette eventyret ender i Delhi. En by de 4 vandrere nå hadde bestemt seg for å tilgi. Men akk og ve, ingen vaffel ble spist på ambassaden, og ingen bomber ble sprengt. Shillingene ble isteden brukt på kaffe og julepynt. De hadde det godt og bestemte seg for å leve lykkelig alle sine dager. Og har de ikke stoppet å kose seg enda, så gjør de det vel fortsatt.

Vi er Bollywood moviestars! Trine har en meget sentral rolle som brudepike i den indiske versjonen av Stepmom, mens Kaja og Frida er blant de nærmeste slektningene til brudeparet, og er også en sentral del av feiringen på scenen. Frida, i en vakker smånisse-sarie, Kaja, i knæsj rosa bh-lignende sarie og strutteskjørt, og Trine i en blå bh-sari-kreasjon var så vakre der de sto og kastet tulipanblader på bruden.

Vi er så populære at vi til og med har blitt truet med kidnapping og highjacking.

Etter Bollywood-fame i Mumbai, en fantastisk by, tok livets landevei oss videre med tog i 20 timer til Jaipur, hvor vi møtte vår kjæreste kjære Ingrid. Livet ble fullkomment, og Kaja fikk india-magen. Det er mange palass og templer å se, vi så ingen. Men byen var rosa. En gang i tiden. Nå får Kaja være med på morroa også med do-rapporter. Tok motet til seg og tok en Imodium, fantastsiks! Har ikke vært på do siden. Nå lider alle av motsatt problem; ingen går på do. Men men. Vi er litt varmere enn før, mer klær må på. Noen savner lakris, noen savner egg, noen savner alkohol, noen savner varm dusj. Med rynkete øyenbryn, men et åpent sinn, lever vi i en fantastisk verden. Selv om indere ikke alltid er like samarbeidsvillige.

Sjakk og Backgammon er kjøpt inn, hjernetrimmen har begynt.

Unyttig informasjon du ikke trenger å vite, men vi vet du vil vite det for det:

Trines frokost: kokt egg, plain toast

Ingrid: omelett

Kaja: musli

Frida: butter chapati

Mest savnet:

Trine: lakris

Ingrid: hjem kjære hjem...

Kaja: kald melk og varm dusj

Frida: Smilla

Mest snakket om:

Trine: hvor mye hun må på do/hvordan det var på do/hvordan dette påvirker gruppen

Ingrid: vil gå til innkjøp av kniv. Eller dra hjem. Shopper for å trøste seg

Kaja: Dette er fantastsik! Nå vil jeg ikke snakke mer med dere, kan vi ikke være sosial? Budsjett.

Frida: Dette er fantastisk! Nå vil jeg ikke snakke mer med dere, kan vi ikke være sosiale? Budsjett. Buksa ser dum ut.

Ellers er de store dilemmane om pannekaken skal deles eller spises alene, hvilket tempel vi skal velge i dag, og om Ingrid jukser i kortspill.

Vi konkurrerer med attraksjonene, alle vil ta bilde med oss. Startet buisness, tjente 30 rupees

Kaja ble stukket av ,..noe...

kommentarer verdsettes, er veldig koselig aa :) (og bilder er paa vei, men ikke saa lett aa oppdrive raskt internett eller traadlost overalt...)

Hampi var en fantastisk liten by, rundt 12 timer med buss fra Mapsa, Goa. Vi tok en "sleeperbus" som har sengebokser i to etasjer i stede for seter, og var godt fornoyd med resultatet. Eller - man sover nok ikke saa mye, og turen var realtivt grusom ettersom Frida og Kaja's vindu sto paa vidt gap hele veien saa vi hadde storm og fros kraftig natten gjennom, men det var bedre enn a sitte paa seter. Tror vi.

Hampi (en by bygget for aa aere hinduistiske guder da Karnataka ble invadert av muslimer paa 1400-tallet) ligger i et merkelig erodert landskap hvor store, runde sandsteiner ligger strodd rundt - som om gudene har lekt steinkasting i enorm skala. Forste dag fikk vi en rar innskytelse i norsk stil - det var en steinhaug med et lite tempel utenfor byen og vi var nodt til aa komme oss opp paa den. Turen var ikke sarlig planlagt, og med en halv vannflaske og flippflops la vi i vei. Ingrid ble nazi med vannet og erklaerte at vi skulle dele broderlig paa toppen. Ved siste rasteplass kjeftet hun paa Frida for at hun sto altfor naer kanten, for hun glapp vannflasken utfor. Hun sa ikke mer til Frida etter det.

Neste dag leide vi sykler og Kaja, Ingrid og Frida var kjempefornoyde med dagsutflukten vi fikk fra det. Trine er tydeligvis ingen fan av sykling.

Frida: "Kanskje det blir litt mindre slitsomt hvis du prover aa sykle litt fortere?"
Trine: "Det hjelper ikke. Det er som aa lope paa tur naar du kan gaa. Jeg og sykling har rett og slett aldri gatt overens."

Vi ble etter hvert enige om at dersom Trine fikk sykle i sitt eget tempo bakerst - med sin egen vannflaske - skulle hun la vare aa klage. For mye.
Da vi var ferdige med turen kunne Ingrid med store oyne meddele at vi hadde syklet hele 12 km. Kaja og Frida valgte aa ikke kommentere. Til Ingrid's forsvar var det en varm tur.

Neste dag skilte vi lag. Ingrid dro tilbake til Goa og vaare venner Oda og Sigve der, mens Kaja, Trine og Frida tok en sleeper-buss til Mysore, sor i Karnataka. Vi har fatt bekreftet fra Ingrid at hun hadde en humpete tur, men tviler paa at den var verre enn vaar. 12 timer i en buss som bare kjorte paa veier som gjor Muren-veien til himmelen i forhold. 40 % av tiden befant vi oss nok i vektlos tilstand.

Mysore en en svaert behagelig by, ikke for braakete, men ikke hva vi karateriserer som en "liten by". Det bor flere millioner her, men det er rent, litt gront og himmelen synes. Vi dro hit mest for aa se Maharaja-palasset, og har tenkt oss videre ut til Kodagu Region i morgen. Palasset var flott det, men vi ble en attraksjon som konkurrete med palasset etter at Kaja tilbod seg aa ta bilde av noen indiske menn som slet litt. Etter at alle i mils omkrets hadde tatt bilde av henne og Trine begynte vi aa forlange Rs 10 for hvert foto. Vi tjente lite, men de sluttet da ogsaa med fotograferingen.

Vi avsluttet vaart opphold paa palasset med at Kaja bryter ut i en sporadisk dans. NOE stakk henne i oyet. Etter at sviingen og hevelsen ikke ga seg - Frida og Trine sto litt tafatte rundt og visste ikke helt hva de skulle gjore - bestemte vi oss for aa ta en kort tur paa sykehuset. Paa den tiden banket halve hodet til Kaja og hun paasto at oyet sto i brann. Paa sykehuset var de hyggelige nok, men Frida laerte at hun fra naa av skal gaa rundt med kontaktinfo og adresse til alle de andre i reisefolget. Sykehusjournalen til Kaja sier naa at hun er 19 aar og heter Kaja Wold. Ikke saa mye mer. Kaja har faatt noen piller. Vi kom paa nett naa hovedsakelig for aa sjekke hva de gjorde for noe. De ser ufarlige ut, og vi ber Kaja's foreldre forholde seg rolig. Dette gaar nok helt fint. Naa er ikke oyet saa hovent lenger.

Vi maa avslutte vaart innlegg naa, bilder fra baade Hampi og Arambol skal komme saa fort vi klarer.

Skrevet av Frida.

De fire jentene er nå splittet!

Men rolig.. dette er en frivillig og hyggelig splittelse.

Ingrid dro tilbake til Arambol for å jobbe med Oda. Frida, Kaja og Trine dro til Mysore, og derfra skal de til Bombay. Planen er å motes igjen i Rajastan om en uke. lykke til med den.



Update fra Ingrid: Ingrid var lur. Ingrid la igjen bagasjen hos Oda i Goa. Huset til Oda hadde innbrudd. Ingrids sekk ble stjålet. Ingrid var ikke så lur alikavel.

Nå lever hun et svaert lite matrielt liv. Hun er knust men limer seg sammen igjen med pannekaker og sol. Det hun savner mest er melkesjokoladen hun skulle ha på bursdagen sin i Vietnam. Ingrid opplever politivesenet i India, et svaert langsomt og byråkratisk system. Ingrid vasker sin ene truse og tenker at dette skal hun overleve.

Nå har vi fått noen deilige dager på stranden! Alle er relativt friske, doen blir fortsatt flittig brukt, men i en ganske mye mindre grad enn før. Vi har vært på legendarisk onsdagsmarked, men en smule grusomt. Mye tiggere, MYE sol, mange mennesker og boder med egenltig det samme i alle. Men også mye fint å se på; stoffer, farger og smykker.Vi leide scootere noen dager, for å se litt annet. Naturen og de små landsbyene her er helt fantastiske, og stranden vi endte opp på helt nord i Goa var helt nydelig. Oda og Sigve har hjulpet oss mye med å peke ut retninger, gode restauranter og til å si "nei nå har dere blitt lurt". Oda har også en reiseblogg; under bloggarkivet vårt har vi linket til hennes side. Der finner dere også noen bilder :) Det er veldig mange russere her. slitsomt mange. og de kan egenltig ikke engelsk. Mulig vi er filmstjerner på youtube; veldig mange indere prøver "diskret" å filme oss mens de går frem og tilbake langs stranden forran oss med mobilen i hånda. I går kveld var vi på legendarisk nattmarked, mye bedre enn onsdagsmarkedet. mye mer forskjellig, og ikke minst; kjøligere. fikk shoppet fra oss litt da ja. I kveld går ferden videre til Hampi, en ruinby innover i landet. Ingrid drar tilbake til Oda for jobb etterhvert, mens Frida, TRine og Kaja drar kanskje videre innover, eller utover? hvem vet...

India er mange inntrykk. Det er nok derfor det føles som vi har vært her så lenge. Det er så helt totalt annerledes enn alt annet. Bare å bevege seg fra Delhi til Goa var som å bytte kontinent.

Det er for det første mennesker overalt. De står, de går, de sitter, de sover, de venter, de ser på oss, de ser på himmelen. Vi lurer veldig på hva de venter på, eller hvor de skal. For det andre er tiden her nede helt ubegripelig for oss. Skal man ta en taxi for å rekke et fly, må man regne en ekstra time i tillfelle sjåføren bestemmer seg for å skifte ekstradekket sitt. Og selvfølgelig kan han ikke engelsk når du prøver å forklare at vi må snart dra, for vi har et fly å rekke. Det er også alltid kø. Det er biler, lastebiler, fulle busser, rickshawer, tuk-tuker og okser med vogner. Og hvis trafikken endelig skulle bevege seg, kommer politiet for å stoppe en lastebil for å undersøke den. Midt i veien. Men da er det greit å ha en tuk-tuk-sjåfør som vet svaret. Han kjører like gjerne i motsatt kjøreretning, for da må jo alle passe seg for oss. -Is this allowd!? –No no, this is India. Dette virker som å være svaret på det meste. Og det tutes. Alle tuter. I starten er det bare slitsomt og forvirrende, alle de forskjellige tutene. Men det er et slags system. Man tuter på folk som er i veien, man tuter på biler eller andre kjøretøyer som er i veien, man tuter hvis man vil kjøre forbi den forran, og så noen ganger til. Egentlig er det et slags system i hele trafikkbildet, selv om det ikke virker sånn. Man kommer seg frem, det tar bare uhorvelig lang tid, og det virker som man aldri skal rikke seg av flekken. Men på en fasinerende måte så virker systemet.
Den vonde lukten alle snakker om har vi ikke helt opplevd enda. Selvfølgelig, i gatene som blir brukt som offentlig toaletter må man holde seg litt for nesen, men annet enn det går det gankske bra. En mulighet er jo at vi allerede lukter like mye curry og svette som alle andre.
Kuer er det overalt. De bare daffer og og ser litt miserable ut. Men ingen bryr seg om dem, de er jo hellige, så de lever vel ganske greie liv. Hundene og kattene som bor på gaten ser derimot litt verre ut. De gjør ingen mennesker noe vondt, men de lever på gaten og er fulle av lus,lopper og skabb. Men finner de forlatte valper, tar de dem gjerne inn som husdyr, förer dem og passer på, til de er gamle nok til å bli satt ut på gaten. Det disse dyrene lever på, er søppel. Det er søppel virkelig overalt. Det er jo ikke så rart, for det finnes ikke søppelkasser her. Kun på enkelte hotellrom, men jeg er litt mistenksom til hvor det søppelet havner. Det er hauger med søppel bak hus, i veikanten, på stranden, over alt. Men det lukter ikke så ille, heldigvis. De fattige som bor i teltene langs veien bruker mye av søppelet til brensel også, så noe forsvinner jo, på et vis.

Prøvde å gjøre bloggen finere, men ødela hele. skal fikse senere. nå mp vi ha middag.

Varmt. Klamt. Spist opp av mygg. Alle er friske igjen! Vi koser oss :D

hipp hipp hurra hurra!

..feiringen startet litt stusselig, etter enda en natt med mye dobesok. men vi klarte alle aa karre oss ned til en felles spinkel frokost. Frida fikk gave, som vi hadde klart aa kjope i smug. En sarong og en hvit skjorte som var pakket inn i et putetrekk. innpakkingspapir og gavebaand klarte vi ikke aa oppdrive, men et belte og et skittent postkort gjorde nytten.. Hurra!

Men se naa er det kvelden og vi foler oss alle bedre. frida og trine skulle sette sine ben utenfor hostellet for forste gang paa to dogn, trine matte backeut og loope inn igjen, men frida klarte a komme seg helt bort til internettkafeen. Hurra!

Men vi foler oss jo mye bedre, dere skulle abre visst. eller dere vil kansje ikke vite. det er rart hvordan intimgrenser blir flyttet naar vi bor saa tett med en ganske saa lytt do. Updates om dobesoket er helt vanelig og diskusjon om konsistens.. "opp eller ned?"... Hurra!

Men frida er dagens bursdagsbarn og blir bedre og bedre, kansje vi orker aa spise litt kveldsmat? sitte i hytten i treet og synge en liten sang. vi krysser fingrene. Naa maa vi gaa tilbake til var Trine og sporre om rapport fra toalettet. Hurra!

Naa har vi endelig kommet oss til Goa. Etter en laang flytur, mye forsinkelser og skrikende smaabarn kom vi til stummende moerke og 30 grader ned til Panaji. Som vanlig hadde vi ikke bestilt hotell paa forhaand, saa vi sa til taxisjorfoeren at vi skulle til et billig hotell. Han kjoerte oss til Candolim, en mer strand-by enn Panaji ("hovedstaden" i Goa). Han kjoerte oss selvfoelgelig bare til de stedene han selv hadde kontakter, men det var altfor dyrt. Vi endte opp paa et greit hotell, han nektet aa kjoere oss dit vi ville "no no not safe for you girls", men der vi endte fikk vi ned prisen litt og fikk rom med varmtvann - VEldig deilig etter kalde Delhi (ikke atr det var saa noedvendig med varmtvann, det var deilig aa kjoele seg ned med kaldtvann i denne varmen).
Byen var helt forferdielig: bare middelaldrende briter og russere paa skikkelig pakketur. men vi unnet oss en dag paa stranden, foer turen gikk videre io gaar morres nordover til Arambol.
Her moette vi en venninne av Ingrid, og kjaerestren. Heldigvis fikk vi to rom paa samme hotellet de bor paa: dette er helt fantastisk! En skikkelig oase! Byen er bitteliten, men stappfull av boder med alt mulig rart, smaa restauranter langs stranden (som rekker saa langt oyet kan se), og hippier. Mange hippier. Ordentlige hippier, wannabe-hippier, familie-hippier, gamle hippier, unge hippier. Og oss. Men vi elsker det. I bakgaarden til hotellet vaart er det bare masse store sofa-benker med mange puter og madrasser, lykter i alle traerne, og til og med en trehytte om du vil komme deg opp fra bakken. Og maten her er fantastisk. Og drikken; ferskpresset 100% juice, i alle typer, hver dag. Livet er herlig!

Ingrid har vaert litt smaasyk, og jeg ble soerpe forkjolet da vi endelig kom ned til varmen - og aircondition. Frida og Trine priset seg lykkelige over ikke aa ha blitt syke - helt til de vaaknet i natt og har spydd siden. Ingrid ble daarlig utover dagen, jeg er den eneste som er helt frisk. Eller, jeg vet ikke om den lille kvalmen er starten paa et oppror, eller innbildning siden alle de andre er syke, men jeg krysser fingrene paa at alt holder seg nede. Sa dagen i dag har gaatt med til aa vaere sykesoster, lese bok og kose meg. Egentlig ikke saa ille :) (og de andre har det etter omstendighetene bra)

Bilder kommer senere, haaper alle i Norge har det bra :)

neida, det er fint det. Delhier graatt. mensomforrige gang blir vi tvunget til aa drikke denne forferdelige guffen av en soot pepperkaketing kaldt chai. vi orker ikke mer av dette kontoret saa dette blir kort. I gaar var vipaa sightsing md Aron vaar TukTuk sjafor. vi digger ham,vi har av alle ting faatt masse venner som vimoter paa gaten hele tiden. ikke stol paa noen siar alle, og vi stoler blindt paa alle. hvormye dumt vi har gjort gidder vi ikke si, men det har gaatt bra tilslutt.sa pytt pytt

vi har bagasje!!

for et javla mas. men vikysset og koste med dem (sekkene) i hele natt og sovnet fire slitne jenter og 4 skitne bager ien liten dobbelt seng. Faktisk den beste natten hittil. Naa drar vi til solen. selv om det frister aa dra til vare venner som bor i et palass i punjab i nord. soren, frida hadde faatt den bursdagen! men sol er viktigere,

Oppdatering fra hver

Trine: ikke dusjet, nekter. gjorde oppdagelsen av at dreper du et dyr kommer ALLE for aa spise. saa bare la de vaare...

Frida: blir med alle skumle mennekser iuniform for aa fikse og ordne. driit skummelt. men hun kommer alltid tilbake... etter en stund. harhodepine,men skjuler det godt.

Kaja: er saa glaaad. er saa positiiiv. herregud, er det mulig. foret smil! for en latter! og ligner tilog medpaa sostern til var venn i "office" somvikaller det.

Ingrid: Hva har dukjopt? og hvordan fikk du plass og hvordan fikk duraa?? alle rister oppgitt paa hode4t, ingrid vifter oss bort... hyyyysj ellers har hun blaartekatar og piper litt om morgnen..

Holi Holi!

"ooohh you are rich!you have SOEXPENCIVE HAIR! its like GOLD!!" .."no not u frida, ulook french.."

(beklager haaplase skrivefeil men ingrid maatte absoluttskrive.)
Det er sikkert ikke mer enn 10 grader, det er graatt og taakete. vi har ingen riktige klaer til aa vaere her. men naa blir det soool!

i delhi
Har det veldig bra, bortsett fra at all bagasjen vaar er borte. men vi moeter jo snille indiske folk overalt. naa har vi faatt laane en data paa et turistkontor som ikke er storre enn lomma di, men alle er saa snille. dette er veldig i hui og hast, men skal bare si at vi lever og har det fint. hotellet er bra. vet ikke naar vi far oppdatert mer, maa bli kjent med india.
vi er pa eventyr, dette er fantastiks!
Hilsen en hysterisk, en rolig, en irritert, og en glad