Klokken 5 om morgnen: En smule forvirret , og med hint av trøtthet, ble sykkelutleierne vekket av fire ivrige jenter og en svenke. Morgenen var stjerneklar og vakker, da følget skulle ut på et nytt eventyr. Ingenting skulle stoppe dem i å se det mektige Ankor Wat-tempelet i soloppgang. Men som alltid i slike fortellinger møtte de et hinder allerede ved sykkelutleien. Et pumpet opp punktert dekk skjønte sykkeleksperten Frida at ikke ville holde. Litt etter skjema la de ut på tur i de tomme gatene til Siem Reap på sykkler som skramlet avsted. Hvorfor er det ingen andre som sykler?

To kilometer fra målet kom hinder nummer to. De hadde syklet feil vei. Egentlig en selfølge siden det var midt på natten, mørkt og de hadde hadde ingen anelse om hvor de skulle. De hadde syklet en snarvei, men uten billetter kom de ikke langt. Fem hele kilometer tilbake måtte følget sykle så fort de orket. Svetten rant, biler ble passert. Himmelen ble faretruende lysere og lysere.

Billetter trygt i lomma, tredje hinder. En eksplosjon høres fra Trine sin sykkel. Fem mennesker, fire sykler, en soloppgang å rekke. Trine hopper inn i en tuk-tuk til to forvirrede franske jenter. De andre trår for harde livet. Vel oppe ved det mektige tempelet kan de med astmalignende pusteproblemer, rennende svette og såre rumper lettet konstantere at de har nesten rukket solopppgangen. Inn i helligdommen går de, med alle de andre morgenfuglene, og beundrer ruinene i brennende sol.
Jo, tilbake til spørsmålet – hvorfor er det ingen som sykler til Ankor Wat? VI har nå lært hvorfor. 40 varmegrader, lange strekninger og eldgamle sykkler. Frida blødde konstant neseblod, kaja skrek av rompesmerte, ingrid hallusinerte og trine var i toppers humør etter å ha haiket med uttalie tuktuker. Det er for varmt, det er ikke meningen at man skal sykle til Ankor Wat. Er dette en norsk forbannelse, å gjøre alt på den mest sporty måten... Vi lærer av å feile, og vi gjør alt feil. Vi elsker det!